Onkel Aage er borte.
Da jeg var barn var han den onkelen som alltid var litt tøff, litt skummel og litt morsom, den spennende og litt annerledes onkelen.
Han var den første jeg kjente som hadde videospiller, og det var før VHS, som var før DVD, som var før Blu-ray, som var før streaming. Han var den som hadde satellittantenne og 60 kanaler på TV mens vi andre balanserte på taket og finjusterte antenna for å se om vi kunne få litt mindre snøvær og striper på NRK-bildet. Han var den som hadde stor motorsykkel og som gjerne kjørte fort. Han var den som løp fra alle oss ungene, selv om han gikk med krykker. Han var den onkelen med biljard-bord i kjelleren. Han var den onkelen som demonstrerte for oss ungene hvordan man låste opp bilen med lommekniven og startet den med en 10-øring. (Det var nok litt slitte låser på den bilen, men vi ble grådig imponert!) Han var også den onkelen som lagde et innrammet spesialtrykk av aftenbønnen "Nå lukker seg mitt øye", som han ga til alle "onkelbarna".
Da jeg ble voksen var han den onkelen med mye humor, mye kunnskap og mye engasjement. Han var den onkelen om alltid ville hjelpe, alltid hadde et godt råd, alltid hadde ei god historie på lur og som alltid hadde et prosjekt på gang.
Aage kunne ofte si at "det herre har jække no greie på". Det betydde ikke at han ikke visste noe om det, snarere tvert imot, han visste ganske mye om det, såpass mye at han forstod at her var det enda mer å lære.
Trykking og grafisk arbeid var hans fag, og dette var kunnskap han gjerne delte med andre. Men han drev også med mye annet. Han har kjørt ertetresker for Findus, han har solgt ferdighus og magnetterapi-produkter, jobbet på sagbruk, vært kirketjener og drevet med smiing og sliping av kniver, og sikkert flere ting. Han drev også sin egen lille vingård under navnet "Casa Bancorotto" hvor han lagde vin av bær og frukt fra hagen. Heldige er vi som har fått med oss ei flaske Patentmedisin fra Casa Bancorotto i handa etter et besøk hos Aage.
En periode som ung voksen hadde jeg mindre kontakt med Aage, men dette endret seg da jeg fikk overta driften av gården han bodde på. Da ble det mange trivelige samtaler på gårdstunet. Han kom gjerne bortom hvis jeg holdt på med noe, og hadde alltid ei hand å gi, et verktøy å låne bort eller et godt råd hvis noe var litt plundrete. Aage var usedvanlig smart og teknisk begavet og veldig ofte var løsningsforslaget hans akkurat det som skulle til. Han likte ikke å fremheve seg selv, men da kunne han gjerne si at "han gamle onkærn din ække så dum som han ser ut te". Overalt på gården er det spor etter Aage, en redskap Aage har kjøpt på ei messe et sted eller en smart og praktisk løsning som Aage har tenkt ut.
Aage satt de siste ti årene i styret i Hedrum Historielag, og han rekrutterte meg som historielagets datarådgiver for noen år siden. Med historielaget som felles plattform ble det mange gode samtaler og møter med Aage. Jeg lærte ham bedre å kjenne, og ble veldig glad i ham disse årene.
Humoren var alltid en viktig del av Aage. Det var ikke de store tingene, men de små detaljene. Som merkingen av ringeklokkene nede i "tantehuset" på Solbakken. De fleste ville vel satt noen navn der, men Aage merket de to ringeklokkene med "Neppå nee" og "Neppå oppå". Varseltrekanten med bilde av ei jente med hestehale og lauvrive som han satte ved veien når Irene holdt på i hagen. Den lille lappen med teksten "Trykkeri" på do-døra. Heksedokka som var arrangert slik at det så ut som hun hadde kommet flyvende på sopelimen sin og krasjlandet i et tre i hagen. Bildet av Irene ved inngangsdøra med teksten "Bry Dem ikke om hunden, her vokter jeg!". Disse små tingene som fikk folk til å undre seg litt, og ofte lokket fram et smil.
Bak den litt barnslige og tøysete fasaden var det imidlertid en skarp hjerne med mye dybde, mye omsorg og mye kunnskap.
Håper vi møtes igjen.
Audun
Vis mer
Vis mindre